I dagens Dagblad skriver Merete Hobbelstad om «hatet mot hjelperne» og setter ord på noen av mine spørsmål. Da gjenstår det vel å se om det kommer noen vettuge svar.
Hvorfor er det så lett å slenge med tastaturet mot dem som hjelper og vrenge av seg godhetsposører og «jeg skal aldri handle i din butikk mer» og dehumanisering av mennesker som er på flukt?
I forrige århundre gikk store stater i oppløsning, som Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, Russland og det var kriger, Noen for å rive seg løs fra et eller annet, noen for å samle sammen og etablere en stat, men uansett gikk det alltid ut over de sivile.
At Norge og Europa endrer seg er vel neppe noe nytt? Det knappe 70 år siden norske menn, kvinner og barn flyktet fra et krigsrammet land.
Det er bare 26 år siden murens fall i Europa, det er enda kortere tid siden Jugoslavia ble oppløst og krigene satte sitt preg på Balkan.
Intet er statisk, har vi ikke lært?
Men det ser ut til at vi tror det er fred, så lenge geværene ikke peker på oss. Det er alltid en krig og det er alltid mennesker som dør i krig. Det er alltid noen på flukt som trenger hjelp. Husker vi det? Og hvorfor hater vi dem som hjelper?
